Du våkner av hanegal, tett etterfulgt av dalens taletrengte esel - jeg elsker den lyden! Som en motor du ikke får start på, eller en belg med noe feil i inntaket. Og eselskrytet bærer langt; helt inn til her jeg ligger i sengen min med utsikt mot landsbyen San Miniato, som klorer seg fast i åskammen midt imot.
Våren er lysegrønn! Solen er enda ikke oppe, men det er lyst, og jeg kler raskt på meg og går ut for å utforske. Vi ankom kvelden før, og da var det mørkt, så jeg er spent på omgivelsene.
Vi bor på en vakker vingård på en høyde, med utsikt utover dalen og det typiske bugnende, toscanske landskapet, med åser og skrånende landskap fylt av vinranker. Det er tidlig mai, og alt blomstrer, ikke minst de vakre røde valmuene.
Håpet er lysegrønt, og det er jammen meg også Toscana i mai. Så vakkert!
Fire deilige dager i Toscana
Vi møttes alle sammen på en av restaurantene nær gaten vår på Gardermoen. Allerede der var tonen familiær og uanstrengt. Sammen skal vi fly til Pisa, og nyte fire deilige dager på en vingård med basseng, med daglige turer til andre vingårder og pittoreske landsbyer, for omvisning, vinsmaking, hygge og - om ønskelig - egentid.
Det er noe deilig ved å bli tatt litt hånd om, der alt er betalt på forhånd og du kan bare lene deg tilbake å nyte - følge flokken og oppleve. Og flokken, den er ikke større enn en storfamilie.
Forelsket i Italia
Tilbake på morgenturen går jeg mellom vinrankene og ser solen stå opp i dette fantastiske landskapet. Fargene, luktene, druekartene,
utsikten - alt sammen er som tatt ut av en reklameplakat. Italia er noe helt spesielt. På landsbygda har tiden stått stille, og det er så fint!
Det er små gårder over alt, nede i dalen og oppe på høyden vi bor på.
Og bortsett fra sirisser og gårdsdyr er det helt stille. En stillhet som gir rom for å suge inn lukter og se alle detaljer.
Man blir lett forelsket i Italia. For min del, en kjærlighet som oppsto allerede i 1984, og som stadig vokser seg sterkere. Språket, maten, drikken, menneskene, landskapet. Hva er det å ikke like?!
Det er noe som skjer med hele meg i det jeg setter foten på italiensk jord; Alt smaker bedre, føles lettere, livet blir enklere og jeg gladere. Kanskje jeg var italiener i et tidligere liv? For det føles så riktig å være her.
San Gimingiano og toscansk landskap
Bare bussturen gjennom dette landskapet på denne tiden av året er noe helt for seg selv.
Selv tenåringen jeg har med meg sitter med munnen åpen og prøver å fange de bugnende åsene og de røde valmuefeltene vi passerer. Det er så vakkert at det nesten er smertefullt.
Vel inne i San Gimingiano kan man se utover dette landskapet.
Byen selv er en spennende middelalderby kjent for sine mange tårn, og verdens beste gelato!
Her velger noen å gå litt rundt, handle litt, men de fleste setter seg sammen på en av mange cafeer for noe kaldt å drikke.
Det er virkelig varmt denne dagen, og det finnes jo faktisk lite som kan måle seg med godt selskap, noe godt i glasset og bare sitte og se på omgivelsene og menneskene. Og selvfølgelig måtte verdens beste is prøves, til mer enn bestått.
De har forresten to iskiosker overfor hverandre som begge hevder de har verdens beste is!
Fattoria San Donato
Noen minutter unna San Gimingiano med buss ligger dagens vingårdbesøk; En vakker vingård med en varm og inkluderende familie som tar godt vare på oss.
Her blir det omvisning mellom vinrankene, som også er omkranset av vårens blomsterprakt i alle slags farger og lukter. Hester og et esel går og koser seg på engene, og det er god tid til å gå rundt og se seg om også på egenhånd.
Lunchen er et kapittel for seg selv; bugnende fat med deilig hjemmelaget mat - laget med en god porsjon kjærlighet. Og husets mange typer vin. En lystig og mett gjeng nøt tiden etter lunch ute i gårdsrommet, der også mange benyttet anledningen til å kjøpe med seg vinen de hadde smakt på.
Vingården vi bor på
Vel hjemme på vingården Il Casale di San Miniato er det deilig å ta seg en forfriskende dukkert. Vi har alltid noen timer mellom da vi kommer tilbake fra dagens utflukt til det er middag rundt klokken 20. Noen tar seg en hvil, noen bader eller går tur, andre koser seg sammen ute.
Vi har hele vingården for oss selv, så her er det kun oss, noe som også gjør sitt til at vi blir godt kjent i løpet av disse fire dagene. Dager som inneholder så mye at det senere føles som to uker.
Vi bor på enkeltrom, dobbeltrom og også leiligheter med eget kjøkken. Deilige, store rom med høyt under taket, store vinduer med myggnettingspersienne - så du kan sove med åpne vinduer, om du ønsker.
Podere Pellicciano
Ny dag, nytt vingårdsbesøk. Denne gangen en vingård nær der vi bor. Dette er en annen type vingård, rent utseendemessig. Lokalene er langt mer moderne, men utearealene, vinene og lunchen er like bra.
Her får vi kunnskap om vinene både på omvisning og under lunchen, der det selvfølgelig er mulig å handle i etterkant.
Denne ettermiddagen får vi også en vinsmaking på gården vi bor på, før en deilig siste middag der.
Pisa og hjemreise
Siste dagen nyter vi, som de andre dagene, en god frokost på gården, før vi pakker sakene våre og møtes ved bussen. En buss som har tatt oss til alle stedene vi har vært på, med en hyggelig bussjåfør som vi nå føler vi kjenner litt. Ferden går til Pisa.
Igjen kjører vi gjennom disse deilige, duvende landskapene som strutter av vårglede. Vel fremme i Pisa kan vi etterlate bagasjen vår i bussen mens vi samlet tar et minitog inn til det berømte skjeve tårnet i Pisa.
Her får alle noen timer for seg selv, for shopping - eller som jeg gjør, finner en liten fortauscafe litt utenfor turistområdene. Her er det tydeligvis dagen for den italienske formen for “studenten”, med vakkert kledde ungdommer, stolte foreldre og mengder med konfetti. Akkurat den porsjonen av ekte italiensk liv jeg ønsket meg der jeg satt.
Vi samlet oss alle sammen igjen til en siste lunch sammen, før vi igjen delte oss opp og gjorde som vi selv ønsket de siste timene før vi skulle møtes ved bussen - som så tar oss til flyplassen. På flyet hjem er vi som en gruppe venner som har reist sammen flere ganger, og ikke var ukjente for hverandre bare fire dager før.
[Fortsettelse på Facebook...]
Tekst og foto: Trine Sirnes (untatt landskapet med valmuene, det er fra Adobe stock)
Opmerkingen